Felix og pappa på tur til Glittertind og Galdhøpiggen.
Jeg fikk lyst til å dele en skummel erfaring jeg og Felix opplevde da vi skulle gå ned fra Galdhøpiggen på søndag. Yr hadde meldt regnvær fra ettermiddagen denne dagen og kun det. Noe regn tåler vi og hadde pakket godt med klær i sekken inkludert regntøy.
Vi hadde klatret opp i flott solskinn med kun noen små spredte skyer på den vakre blå himmelen. Da vi var på toppen så vi at det kom inn noen tunge blåsvarte skyer som hang tungt nede i Visdalen og jeg tenkte at for en gangs skyld melder Yr rett! Skyene kom fra Leirvassbusiden.
Vi hadde ikke komme langt ned fra toppen før de nærmeste skyene kom inn over oss og det begynte å snø/sludde (tipper vi var på ca 2200moh). Da skyene begynte å pakke seg og sikten ble dårligere kommanderte jeg Felix til å gå rett bak meg for å ha kontroll på hvor vi gikk og jeg kunne sikre veien videre. Det er noen bratte stup 2-3 meter til høyre fra ruta.
Samtidig som det begynte å snø/sludde kom det noen saftige lyn og kraftige tordenskrall fra dalen nedenfor. Jeg antok at det var 2-3 km unna utfra tiden mellom lyn og tordenskrallet. Totalt så kom det kun 4 lyn og like mange tordenskrall så lenge tordenværet varte.
Plutselig sier Felix med bekymring i stemmen at det er noe som skjer med håret hans og at han får strøm i seg sier han. Jeg snur meg og ser at håret hans står rett opp. Jeg tar av meg hetta og kjenner at håret mitt også står rett opp - noe Felix forøvrig bekrefter. I samme øyeblikk begynner det å knitre og sprake i ryggsekken min (jeg har meis på sekken av aluminium) og kjenner det prikker i nakken og på ryggen. Jeg får støt i meg og det "smeller" når jeg tar på Felix sine aluminiums gåstaver og når jeg kommer borti ham. Det går noen sekunder før hjernen min reagerer og jeg husker hva vi lærte i fysikken på skolen. Knitringene blir deretter bare sterkere og sterkere. Det ligner på en gammel radio som spraker eller når man står rett under en høyspentledning. Da jeg skjønner hva som skjer blir jeg kjemperedd og sier til Felix at vi må forte oss ned. Her vi står nå har vi ingen mulighet til å hjemme oss eller finne beskyttelse. Vet ikke om jeg klarte å skjule min bekymring for jeg hadde en følelse av at vi var i livsfare, men jeg forsøkte i hvert fall etter beste evne å være rolig.
Etter hvert som vi kom nedover ble luften mindre og mindre ladet og de effektene vi opplevde avtok like raskt som de oppstod. Jeg antar det var et ganske definert luftlag som var elektrisk ladet og det gjaldt å komme seg ut av det?
Har søkt en del på nettet etter tilsvarende opplevelser og finner flere lignende historier. Se vedlagte link. http://blogg.nrk.no/ver/2006/08/30/elektrisk-fjell/
Jeg tror vi var heldige som slapp unna lynets brutale nedslag denne gang. Det var i hvert fall en kraftig påminnelse om at det er mange slags farer der ute som man må ta sine forhåndsregler mot. Jeg kommer i hvert fall til å vurdere været mer nøye før neste topptur. I ettertid når jeg tenker over det, så var det en ganske absurd og surrealistisk opplevelse. De sekundene jeg stod og lyttet til den kraftige sprakingen fra ryggsekken og gåstavene til Felix før jeg forstod hva det var er ubeskrivelig. Jeg blir helt skjelven bare ved tanken.
Ps. Yr meldte som dere sikkert skjønner ikke tordenvær....
Mvh
Johnny Olsen
