Bergen Triathlon 2011
I år droppet jeg ut av CLST, det var meldt dårlig vær og hytte-prosjektene stod i kø med korte tidsfrister. Men jeg hadde meldt meg på og syntes at formen var bra. Har forsåvidt aldri angret at jeg ikke startet, men at det var så FORBASKET MANGE å forklare seg for, hadde jeg ikke aning om på forhånd. Men det viser jo også at vi følger med på sykling, startlister, resultatlister og annet på nettet. Og det er blitt gøyere og gøyere å følge med på VOC-siden om alle treningsturene som finner sted, om oppkjøringen til CLST og NPL. Jeg forsøker meg for n'te gang å fortelle fra min greie. Triathlon. (Ikke brenner jeg spesielt for idretten, og jeg har en tendens til å angre livlorten av meg hvert eneste løp når jeg er i gang, og det begynner å gjøre vondt rundtforbi). Men jeg klarer ikke å la være å delta.
Og i år reiste jeg sammen med Rune Mykland fra CK-sør. Vi kjørte sammen i bil til Bergen i et nydelig regnvær som bare ble verre og verre. Mye vann der det egentlig skulle være bare luft. Heldigvis hadde vi med oss telt........ Etter å ha kommet til Bergen på fredag ettermiddag, registrerte vi oss som deltakere, fikk konvolutten (som alltid gjør at jeg må på do), og overvar et informasjonsmøte for alle deltakerne. Etter å ha vært med på dette i noen år var det ikke allverdens kjentfolk å se blant de ca 100 folkene som var der. Men Rune og jeg klarte oss bra, og etter møtet kjørte vi de 3 milene ut til Askøy hvor løpet skulle forgå. Løypa var som i fjor. Svømming i ferskvann pga for kald sjøtemperatur. Sykling i 4 runder à 45 km, og løping i 4 runder à 10,5 km.
Etter å ha kjørt rundt i løypa for å memorere så mye hjernene våre klarte å huske (en relativt kort tur), fant vi jordet like ved målområdet. Bortsett fra at det var en helling på ca 15 grader (omtrent som akebakken på Skjærehaugane), gjennombløtt etter alt regnværet (som fortsatt gjorde sitt for å minne oss om at vi var i BERGEN), og at det var en heidundrende fest med et lydanlegg hvor høyttalerne var høyere enn Torbjørn Rølland, var det ikke så verst. Heldigvis ga regnet seg samtidig med Ramstein-musikken sånn i 3-tida på natta. Men av tidligere erfaringer er det ikke søvnen før konkurranse-dagen som er avgjørende for prestasjonen.
Kl 0445 ringte klokka og jeg hadde ingen anelse om hvor jeg var. Men da jeg skjønte det, fikk jeg tak i en do-rull og strøk til skogs. Ikke for å tørke snørr...... Deretter fikk jeg i meg et par tørre rundstykker, en banan og litt sjoko-melk. Kjempeopplegg! Så bar det inn i våtdrakta, og det må kunne sies: Våtdrakt i regnvær er helt perfekt. Og det mener jeg. Sykkeltøyet og løpstøyet var på forhånd pakket hver for seg, og med dette under armene sammen med sykkelen, bar det ned til skiftesone 2 (skifte mellom sykkel og løp)/målområdet. Der ble det rigget til løpsetappen, og vi måtte sykle videre ca 4 km til svømmearenaen/skiftesone 1. Der ble sykkelen, tøy og utstyr rigget opp, og vi klargjorde oss for svømmingen. Det regnet fortsatt men var ikke spesielt kaldt. Vannet var ca 16 grader, og heller ikke avskrekkende med gummitrekk på kroppen. Dessuten smørte vi oss inn med Vaseline på hender, føtter, hals og nakke. Takk og lov at en del av denne klissete og homsete greia festet seg til svømmebrillene mine. Dermed ble sikten forandret slik at jeg fikk assosiasjoner til 70-tallets kaleidoskop. Jeg så stort sett ingenting.
Starten på svømmingen gikk greit. Ofte måtte jeg gløtte på brillene for å se de store gult bøyene som var i hvert hjørne av trekant-banen. Men det gikk bra og vi hadde stort sett flatt vann uten bølger. Ingen druknet denne gangen heller, og bestemann klarte å svømme 3800 meter på 1 time. Jeg måtte ha 25 minutter mer enn det. Og så var det bare å prøve å få på seg sykkeltøy på en klissvåt mannekropp ved hjelp av Vaselineinnsatte fingre. Brukte bare ca 7 minutter på denne skiftingen, men det gjorde ikke noe. Det er alltid en god hvil å være i skiftesonene, og en dag skal jeg ha med meg sjokoladekake og bare bryte løpet i første skiftesone. Det skal bli koselig. Så kan jeg se om noen av de nakne damene skifter i nærheten..........
Så syklet jeg avgårde. I fjor tok jeg igjen mange på sykkeletappen, men i år var ikke det akkurat tilfelle. Det var ikke den hinsides vinden i år, men det var jo regnvær, bløtt og litt kaldt. Jeg droppet sokker i skoene, og begynte å frykte at alt vannet ville myke opp føttene så mye at sykkelskoene ville skape gangsår FØR jeg begynte å løpe. Heldigvis klarte jeg å unngå det. Orket ikke å se på klokka som jeg hadde med meg denne gangen, men halvveis bare måtte jeg kontrollere tiden. Det viste seg at jeg syklet for fort. På de første 9 milene brukte jeg 2t45min. En sluttid på 5,30t på 18 mil. Jeg sakket litt ned på de siste 9 milene (det skjedde helt av seg selv, jeg begynte å bli trøtt av tråkkingen). Det er over 2000 høydemeter på sykkeletappen. Men vinneren syklet på 5 timer blank. Jeg tror han er laget av en blanding av karbon og titan, fylt med et svært lett materiale og tilsatt lettflytende væske. Det skulle ikke gå an å sykle denne løypa alene med 36 km/t i snitt. (Etterpå løp han maraton på 3t11min!!). Men jeg var fornøyd med å nærme meg slutten av en ironman. Men denne gangen visste jeg det bedre enn jeg har gjort det noen gang før: En ironman begynner egentlig når man begynner å løpe. At jeg aldri lærer.....
Bena var jo stive som bare det, men det var ikke vondt. Det var bare veldig rart å løpe. Men etter ca 2-3 km forsvant den rare følelsen og farten begynte å øke litegranne. Det er mye opp og ned i løpstrasèen også, og det gjør store utslag på slutten. Jeg følte meg frisk som bare det og gjøv på. Gjøv på i min form, vel og merke. Første halvmaraton, 21km, gikk unna på ca 2t5min, men så var det liksom slutt for en stund. Bena gjorde veldig vondt, lårene var helt harde og stive, og det virket som om alt fra skrittet og ned var sammensatt av en eneste ting. En vond ting. Men jeg klarte å løpe i sakte tempo, men måtte også spasere litt. Det var en nedtur etter den gode starten på løpsetappen. Nedturen varte ca 1 time, og så løsnet det igjen. Jeg kunne løpe i normalt tempo. (I 5 km). Så var det atter stopp, men da hadde jeg bare ca 5 km til mål. Og jeg så på klokken.
Kan du tenke deg at noen tar livet av barnet ditt dersom du ikke innfinner deg i løpet av en halv time, à la Jack Bauer? Slike tanker fikk jeg ved siste vending, og 5km250meter gjensto. Dersom jeg klarte det på en halv time ville jeg komme under 12 timer. Hodet var overmåte motivert, på grensen til det idiotisk ivrige. Men bena ver ikke så geme.....Jeg kom inn på 12.03. Barnet mitt klarte seg ikke. Dystert.
Ved litt rewind og utzooming fra situasjonen, hvor jeg måtte plassere realitetene på nytt ble det ikke så dystert allikevel. Jeg perset med 27 min fra i fjor, og fortsetter det sånn er jeg nede i en veldig god plassering i 2025.... Jeg ble nr 29. Måtte ha vært en stor pall for å komme med der.
Men det er på en rar måte gøy å være med. Det er imponerende å være så nær så mange spreke mennesker, og direkte ærefullt å hilse på et menneske som gjør denne konkurransen på 9t15min. Rune klarte seg så bra i debuten sin at det var direkte irriterende. Se gjerne resultatene på www.bv3.no for å se alle resultatene.
Det skal sies at regnværet ga seg i siste del av sykkeletappen, og sola og varmen gjorde seg gjeldene også i Bergen. Det er ikke sikkert at jeg opplevde ting så negativt som det er beskrevet, men jeg er ikke sikker. Det kan til og med hende at det virket verre. Jeg innrømmer det; jeg blir en smule psykotisk under belastning, og blir belastningen stor blir psykosen desto større. Syntes jeg fòr forbi en hvit tvangstrøye, på temposykkelen....
Blir noen med på dette neste år? Og Norseman Extreme har 10-års jubileum 2012, og påmeldingen er tidlig på høsten.
Lykke til alle som har tenkt seg mellom Odda-Bø. Og ihvertfall til alle dere som skal sykle NPL.
Yngvar Udø
Bergen Triathlon 2010
Yngvar Udø med finisher-t-skjorta fra BTC-2010
I år arrangerte Bergen Triathlon Club sitt 3. ironman-arrangement. Tidligere har vi svømt i Bergens skjærgård, syklet til Voss, og der gjennomført siste maratondistanse. I år hadde de valgt en mer konsentrert utgave hvor alt foregikk på den idylliske øya Askøy. Øya ligger vest i havet og er omtrent den ytterste nøgne ø før man kommer til Canada...........
De har et stort og flott miljø for triathlon i Bergen, noe som også gjenspeilet seg i årets konkurranse. Det var svært mange frivillige involvert i matstasjoner, trafikkdirigering og sekreteriat. Og alle som en var de i perlehumør og fulle av iver etter å heie på oss deltakere. Man følte det nærmest som om man var alene om å utmerke seg med en usedvanlig flott gjennomføring. Det var gøy fra start til mål takket være arrangørene.
I tillegg hadde de også tenkt på egne, praktiske løsninger. F.eks ved maraton-etappen, som var en 10,55 km lang sløyfe som ble løpt 4 ganger, ble vi tildelt et armbånd for hver runde. Dermed kunne man følge med på de andre og se hvor langt de var kommet. Etter første runde fikk man fargen gul, etter andre runde fargen grønn, og etter tredje runde (altså på siste runden) fikk vi sort. Og det var ganske ok å følge med på armbåndene til de andre man passerte/evnt. som passerte meg.
Svømmingen ble lagt til et ferskvann da det viste seg at sjøvannet bare var 10 grader over frysepunktet. I ferskvannet var det 15 grader. Der var det en trekant-bane som skulle svømmes to ganger. Hele dagen blåste det kuling fra nord, noe som gjorde at det var store bølger helt i sydenden av svømmebanen.
Syklingen var i en løype som gikk fra Kollevågen til Herdla (nordpunktet på Askøy) og tilbake. 22,25km en vei, altså 45 km pr runde. Fire ganger skulle det altså sykles denne runden. Løypeprofilen var som en avtegning av ei stikksag. Her var det ingen flate partier, men typisk kystterreng. Bakkene hadde en høydeforskjell/stigning på max 50 meter vertikalt. Men det krevde en del giring. Det var ingen lange og flate partier.
I kulingen var det imidlertid en grassat motvind opp til runding, og en grassat medvind tilbake. Mange slet i vinden, men det var ingen uhell bortsett fra enkelte punkteringer. Det er svært naturskjønt på øya, og med den vinden som hersket denne dagen, ble det ekstra vilt å sykle like i vannkanten. På nordsiden av øya var faktisk vannkanten på begge sider av veien. Har aldri vært på disse kanter tidligere, men jeg må si at det frister å komme tilbake dit. Det er litt ok å være så nær det åpne havet ut mot Island.
Etter disse fire rundene på sykkelen var det 5,25km ut til øyas vestpunkt og tilbake. Også her måtte man løpe fire av disse rundene før man hadde en full maraton, 42 km. Vinden var her fra siden, fra høyre på vei ut, og fra venstre på vei tilbake. Det var så hissige kast i vinden at man ble oversprøytet av sjøvann fra bølgene som slo mot land, og deretter ble kastet innover land. En gang holdt jeg på å snuble i mine egne ben etter at det ene benet blåste inn i det andre mens jeg løp!
Målgangen var på idylliske Kollevågen, et utrolig lekkert friområde hvor det bl.a var en stor pavljong med grill/ildsted midt i bygget.
Om morgenen på lørdag den 19. juni gikk starten kl 0630. Det var 7 grader i skyggen og vind av kuling styrke. Det føltes nærmest som om vannet var varmt da vi hoppet uti 15 graders vann. Jeg fant aldri noen god flyt i de store bølgene, og måtte nøye meg med brystsvømming etter som tiden gikk. På den måten kunne jeg beregne innpustene ettersom jeg så hvordan bølgene rullet imot meg. I tillegg kunne jeg holde en stø kurs mot de gule seilene som var satt opp på land, for at vi skulle ha et punkt å navigere mot. Jeg er ikke vant til å bryst-svømme på så lange distanser som 3800 meter, og jeg ble etterhvert trett i bena. Til slutt brukte jeg 1t30min på svømmingen.
Vel oppe på land kjente jeg tidlig at svømmingen hadde tært på underekstremitetene mine. Syklingen virket tung fra første stavtak, og det hjalp heller ikke at første del var i motvinden opp mot Herdla. Før konkurransen hadde jeg bestemt meg for å holde igjen på sykkeletappen, og spare på kreftene mine. Hadde regnet med at syklingen var min sterkeste etappe, og hadde således "råd" til å holde litt igjen. Men det var tungt å bare sykle på 3.giret i motvinden.
Annderledes ble det etter rundingen. Jeg blåste nedover mot Kollevågen i et utrolig tempo, og enkelte ganger måtte jeg bruke bremsene i noen krappe svinger...... Men det var psykisk tungt. Hele sykkeletappen var jeg tung i bena, og jeg følte at jeg syklet sakte. Med vilje hadde jeg ikke hverken computer eller klokke med meg. Så jeg hadde ingen referanser på tempoet. Sykkeletappen gikk unna på 6t10min. Jeg vekslet som nr 6. Det var totalt 111 som startet.
Så var det løping. Mitt livs allestedsnærværende mareritt. Bortsett fra Norseman 2007 har jeg som regel alltid måttet spasere store deler av maraton-etappene. Og alltid har jeg hatt en drøm om å kunne løpe til mål. Slik skulle det bli denne gangen. Men det føltes ikke slik da jeg startet med løpingen. Bena var stive som bare det, og det kostet mye krefter å bare spasere opp den første bakken.
Men det skulle vise seg at bena mine krevde en liten stund til å venne seg til den nye bevegelsen. Etter å ha forsøkt å småløpe gikk det bedre og bedre. Det var matstasjoner for hver 2-3 km, og jeg forsynte meg ved hver passering av en slik stasjon. Bortsett fra en. Da hadde jeg løpt ca 10 km, og like etterpå kjente jeg den velkjente kvalmen. Spyttet rant ut av munnen uten at jeg hadde evne/vilje til å stanse det, og jeg ble svært slapp. Transetilstanden som jeg var så kjent med! Ved neste matstasjon drakk jeg tre glass med vann/Cola/sportsdrikk. Like etterpå var kvalmen og trettheten forsvunnet, og jeg kunne glad (!!) løpe videre. Etter dette arbeidsuhellet gikk det bare bedre og bedre, og siste mila løp jeg på 50 minutter. Maratonen gikk unna på , i min målestokk, utrolige 4t40min.
Jeg endte som nr 11 på tiden 12t30min. Jeg var så lettet over at jeg hadde kommet ovenpå i maraton-etappen at jeg hadde lyst til å gråte. Men jeg fikk det ikke til. Jeg var for glad og lettet. Endelig, etter 5 år hadde jeg fått den gode følelsen på en ironman-distanse, med en stigene form både fysisk og psykisk. Hadde nesten gitt dette opp, men endelig følte jeg meg som en ironman!
I denne rusen er det lett å takke arrangørene, Bergen Triathlon Club. I lys av andre triathlon-konkurranser jeg kjenner til, er det ikke tvil om at de har en utrolig kapasitet og innsikt i slike arrangementer. Det hjelper selvsagt at Jan Wilhelm Werner (7 ganger Black-finisher Norseman) ledet an i arrangementet. Men uten alle de 10-talls gode hjelperne hadde ikke dette blitt det flotte arrangementet det ble.
Kan varmt anbefale Bergens konkurranser senere. For de som er sykelig interesserte ligger resultater, og etterhver også bilder, på www.bv3.no.
Ellers gleder jeg meg til å se hvordan de grønne kommer seg fra Odda til Bø. De av dere som skal delta må ha så mye lykke til. Tenker på dere den dagen dere sykler, og håper at dere klarer dere gjennom hele distansen uten uhell.
YU