Dag 7 – Torsdag den 19. Juli 2007
Fakta:
Col du Glandon 1924 moh
Col du Mollard 1638 moh
Col de la Croix de Fer 2067 moh
Distanse: 150 km
ASC: 4000 meter 

Da var det min tur igjen til å skrive om sykkelopplevelsene våre. Denne dagen var utpekt som en av de hardeste for de som ville være med på den lengste løypa. I dag var planen å sykle samlet opp til Col du Glandon (1924 moh) og derfra dele oss i 2-3 grupper. Vi startet som vanlig kl. 09.00 fra hotellet og syklet i moderat oppvarmingstempo til der fjellene begynner. Det er 7 km med paddeflat vei ned til Allemont. Der stiger det bittesyn til vi kommer opp på demningen som vi sykler rundt og inn til enden. Men derfra igjen stiger det rett til himmels! På forhånd er vi blitt enige om at alle må finne sitt eget tempo og rytme i bakkene og vente på hverandre på toppene. Det tar derfor ikke mange meterne før vi var godt spredt oppover fjellsiden.

Som jeg har skrevet i tidligere reiseskildringer fra turene våre regner jeg bakken opp til Col du Glandon fra denne siden som tre-delt. Den første delen opp til le Rivier d’Allemont er på drøye 5 kilometer med jevn og god stigning hele veien. Fordelen er at veien på denne delen stort sett er i skyggen av trær. Varmen er som alle andre dager intens og en skyggefull vei er kjærkomment. Del to er fra bunnen av den såkalte bobilbakken til Per. Bakken fikk navnet i 2001 da Per hang på en bobil opp. Da kom vi syklende i motsatt retning av den vi sykler nå. Det betyr at vi får en kort liten utforbakke (bobilbakken) etter le Rivier d’Allemont. Del to er den hardeste synes jeg selv om del én har to haker avmerket i kartet. Det er noen seige kneiker i begynnelsen og helningen er minst 12%. Del to går opp til Barrage de Grand Maison som er et nytt oppdemmet vann. Det er ca. 7 kilometer opp dit. Når vi kommer opp sykler vi langs vannet til den andre enden før siste del opp til Col du Glandon. Den siste delen og den snilleste hva bratthet angår og er på ca 8 -9 kilometer.

Vi kommer så vidt jeg husker ganske samlet opp til Col du Glandon – i hvert fall vi som har bestemt oss for den lengste og tøffeste turen pluss Kjell Rune og Tom Gordon som tok oss igjen ved demningen. Eller rettere sagt så måtte jeg slippe gutta i bunnen av den siste delen for jeg var så sår i baken pga et stort åpent gnagsår på den ene skinka. Jeg klarte nesten ikke sitte på setet lenger og var ganske fortvilet. Jeg ”kneket” meg opp siste delen i moderat tempo og forberedte meg på å kaste inn håndkledet. Hvordan skulle dette gå? Redningen var nærmere enn jeg trodde! Per som er en erfaren rytter og har opplevd det meste på sykkelsetet hadde selvfølgelig en tube med hydrokortison på lomma! Jeg fikk låne noe av ham smurte såret godt inn og lot det virke noen minutter. Som et mirakel var smertene nesten borte og jeg kunne sykle videre uten å være hemmet av det forbannede såret. Vi ventet på fjellstua en god stund og koste oss med kaffe og Perrier. Da det hadde gått såpass lang tid og det ikke dukket opp flere antok vi at de hadde tatt pause på en av ute-kafeene nede i Rivier d’Allemont eller så hadde de snudd? Vi bestemte oss derfor for å dra videre for å ikke miste mer tid. Vi hadde tross alt et betydelig antall høydemeter og distanse igjen.

De som valgte langturen i tillegg til undertegnede, var Per, Jan Egil, Geir, Lars Petter og Øystein. Thomas stakkars, hadde blitt syk med oppkast og diaré og lå for det meste i sengen. Han hadde garantert vært med dersom han hadde vært frisk. Den gutten kan sykle!  Vi rundet toppen av Glandon og satt i gang en lang og morsom utforkjøring på 20 km til St. Etienne de Cuines som ligger på ca. 400 – 500 moh. Utforkjøringene er belønningen etter å ha slitt seg opp til toppene. Det er utrolig morsomt å kjøre utfor, men jeg merker at jeg har blitt litt mer pysete med årene. Tar ikke noen sjanser lenger og safer gjennom svingene. Det er forhåpentligvis et tegn på at man har blitt klokere??? Men selv om man ikke er like gal som før ble det satt ny farts-pers på turen (kommer tilbake til det senere). Vi tok inn på en liten sidevei innover Mauriennedalen til vi kom til St. Jean de Maurienne (ca. 600 moh). Det var herfra og opp til mål Landis sprakk så det suste i fjor!. Vi sykler inn i sentrum og finner en koselig uterestaurant for å spise lunsj. Det er glohett i byen. Sola steiker fra en knall blå himmel og lufta dirrer i den vindstille byen. En hyggelig dame viser oss bordet og det er en liten kamp om de beste skyggeplassene! Før vi får maten går det som regel ned et par flasker Perrier eller Cola. Vi klarer nesten aldri å drikke nok i denne varmen og vi blir ganske lei av å drikke pisselunkent vann fra sykkelflaskene. Det tar ikke lange tiden før flaskene er gloheite i denne varmen! Lunsjen bestod av sunn sykkelkost i form av pasta og salat. Gode og mette ble vi i hvert fall og da var vi klare for fjell nr. 2 som er Col du Mollard på 1638 moh. Da vi syklet ned fra det fjellet i fjor valgte vi en litt bortgjemt vei som vi ikke hadde vært på før og som hadde utrolig mange hårnålsvinger. Vi måtte finne den igjen og jeg førte av gjennom byen og et industriområde før vi nærmet oss der vi skulle ta av. Vi bommet på utgangen av en rundkjøring og kom inn på en parallell vei som krysset vår vei. I stedet for å sykle tilbake tok vi syklene på skuldra og gikk ned skråningen og fortsatte mot fjellet. Vi ble enige om å telle antall hårnålsvinger for vi var litt nysgjerrige på hvor mange svinger det var. Jeg var sikker på at det var over 40 hårnålsvinger (180 graders svinger) etter hva jeg kunne huske i fra fjoråret.

Det gikk raskt oppover og ikke lenge etter starten på bakken hadde vi fin utsikt nedover og oppover dalen alt etter hvilke retning man syklet der veien slynget seg oppover. Per og Jan Egil har visst en del krefter igjen når det nærmer seg toppen og de drar i fra oss andre. Geir og Øystein følger ikke langt bak mens jeg og Lars Petter fortsetter i samme rytme og tempo som vi har holdt i hele bakken. Jeg hadde forresten lyst til å akselerere noe vanvittig for jeg har aldri opplevd en større fluesverm som surret rundt hodene våre før. Holdt på å bli gal da de forsøkte å komme inn i ørene og alle andre hulrom! Da vi var oppe ved Albiez de Jaune var det meste av stigningen unnagjort. Det gjenstod imidlertid et par tre hundre høydemeter, men strekningen med hårnålsvinger var slutt og vi måtte fortelle hverandre hvor mange vi hadde talt opp. Jeg kom til 45. Øystein til 47 mens Per talte hele 52. Tror Per har kjørt så hardt på slutten at han så dobbelt og dermed fikk litt mange!!! Vi ble uansett enige om å si nærmere 50 hårnålsvinger. Derfra og opp til Mollard var drøyere enn det så ut til. Nå var vannet på flaskene så varmt at jeg orket nesten ikke drikke det. Jeg visste at det er en vannpost med friskt og kaldt fjellvann på Mollard og jeg gledet meg til å fråtse i kaldt drikkevann. Vi slappet av en snau halvtime før vi begynte utforkjøringene ned til hovedveien som går opp til Col de la Croix de Fer (2067 moh). Det er snaue 8 km med utforkjøring som tar oss ned ca. 400 høydemeter til ca. 1250 moh. Nå gjenstår det 14 km til toppen av Croix de Fer (Jernkorset).

Begynnelsen av bakken er veldig lett og snill. Her kan vi holde en fart mellom 15 og 20 km/t uten store problemer. Vi sykler samlet alle sammen opp til den siste lille byen St. Sorlin d’Arves. Der blir det betydelig brattere og når ettermiddagssola står og steiker på ryggen og man ikke får særlig hjelp av en svalende vind, så føles det som om man steikes i en av ovnene til Liebermanns bakeri!!. Det føles ufattelig bratt der vi kjemper oss opp lange rette bygater som minst må være på 12 – 13%. Det flater ut ørlite grann når vi er på oversiden av byen og Jan Egil, Lars Petter og Øystein drar litt i fra mens, Per, Geir og meg selv danner baktroppen. Vi sykler jevnt og trutt oppover. Tar kun en liten stopp i skyggen fra et tre for å få ned temperaturen i topplokket litt. Men derfra er det non-stop til toppen. Vi runder den siste høyresvingen og i det jeg kikker på klokken og konstaterer at den har rukket å bli 4 på ettermiddagen er vi på toppen. Vi setter oss på utekafeen 2067 moh og bevilger oss 2 Cola hver. Selv om jeg hadde drukket godt oppover var jeg helt uttørket!  Man får rett og slett ikke i seg nok væske uansett. Det holder å se på sykkeltøyet etter endt dag. Det er hvitt av salt! Man svetter noe ufattelig og væsketapet er enormt. Mange liter i løpet av en dag.

Vi bestemmer oss for å bryte opp. Det er sent og det er enda noen mil før vi er tilbake på hotellet selv om det er for det meste utfor. Vi har et par kneiker som for eksempel ”bobilbakken” og opp langs demningen Barrage de Grand Maison. Nedover del 2 av bakken som er den bratteste delen hadde Per og jeg en intern konkurranse om hvem som kunne få høyest fart. For å sette rekord her må man være avhengig av klar bane så langt man kan se. Ingen biler foran eller imot og det bør ikke være folk i bunnen som har to kjappe svinger over ei lita bro. Per klarte 84 km/t mens jeg kom så vidt over 85 km/t. Men den persen skulle ikke vare lenge. Da vi startet på siste del av utforkjøringen gikk Per til i begynnelsen og tråkket på nedover. Jeg kastet meg på hjul men kom litt langt bak. Men etter hvert kom jeg inn i restene av dragsuget og da nærmet jeg meg raskere og raskere. På en lang strekning der Per holdt meget høy fart nærmet jeg meg ham i 87 km/t før vi måtte kaste oss inn i en venstresving. Denne bakken er utrolig morsom og tåler en hastighet over 70 km/t hele veien og jeg kan love at Per og jeg hadde det gøy nedover.

I bunnen antok jeg at nå ble det rolig nedkjøring og pisking hjem til Bourg d’Oisans, men der tok jeg feil. Selv om vi har syklet vanvittig langt og mange fjell var gutta supersugne på lagtempo de siste 7 km. Per og Jan Egil er ikke sene å be når det gjelder fart. Selv slapp jeg omtrent med en gang farten gikk over 40 km/t. Jeg hadde rett og slett ikke mer krutt. De andre forsvant i et forykende tempo og var ute av synet mitt før jeg visste ordet av det. Men jeg var slettes ikke lei meg. Jeg rullet rolig inn i byen og møtte de andre i bakgården på hotellet. Der vanket det gode og kalde halvlitere. Den smakte himmelsk.

Takk for en flott dag gutter. Denne går inn i historien som en av de virkelig fine sykkelturene jeg har hatt i Alpene. Mange mil og mange høydemeter er etter min smak og det fikk vi til gangs denne dagen.

Mvh
Johnny