Dag 9– Lørdag den 21. Juli 2007
Dette blir det siste bidraget fra meg i denne omgang. Den tiende dagen brukte jeg til å pakke ned sykkelen og rusle rundt i Bourg d’Oisans mens de andre slet seg nok en gang opp til Alpe d’Huez. Jeg følte behov for hvile og samle krefter til avreise søndag ettermiddag da vi skulle starte på en nærmere 200 mil kjøretur hjem. Derfor ble dag 9 den siste for meg på denne turen.
Vi hadde diskutert en del hele uka om vi skulle satse på en Col d’Izoard tur. Fjellet ligger et godt stykke fra der vi bor så det måtte i så tilfelle involvere taxi og sykkeltransport et godt stykke for å rekke tilbake innen rimelig tid. Da siste dagen for langtur kom og det bare hadde blitt med løse planer valgte vi å droppe dette og heller sykle en ny tur opp til Col du Galibier (2645 moh). Jeg blir aldri lei av å sykle den bakken eller å stå på den toppen. Den er blant de råeste i hele Alpene (i hvert fall blant de jeg har vært på). Vi hadde en liten rådslagning på kvelden i forveien og diskuterte forskjellige ruter med variert hardhet. Turen til Galibier ble regnet som det hardeste alternativet og de som ville bli med til Galibier var foruten undertegnede, Per, Lars Petter, Geir, Jan Egil og Øystein.
Vi la i vei kl. 09.00 på morgenen og syklet i oppvarmingstempo østover på slettene i Bourg d’Oisans dalen. Vi får kun 4-5 km før bakkene begynner. Men de er heldigvis ikke så bratte. Det går jevnt oppover i en trang dal til en stor demning hvor veien til høye fører opp til det kjente skistedet les 2 Alpes. Videre derfra er de småkupert men det går allikevel mest oppover. Vi stiger jevnt og trutt, Trafikken var særdeles stor denne dagen og jeg følte meg ør i hodet av all den trafikken som peste forbi oss oppover dalen. Vi stoppet for en kald Cola i la Grave som ligger på ca. 1600 moh. Vi hadde steget ca. 900 meter siden start og selv om temperaturen ikke var like høy som den hadde vært tidligere i uka så var væsketapet allikevel stort. Det gikk i et bra tempo oppover, men etter la Grave roet vi det ned og vispet oss videre opp til Col du Lautaret (2058 moh). Dette fjellpasset er i grunn et kryss også. Enten kan man kjøre nedover på den andre siden til Briancon eller så tar man av i nordlig retning og sykler de siste 8 kilometerne og 600 høydemeterne opp til Col du Galibier. Vi valgte selvfølgelig det siste, men ført var det kaffe på en utekafee på Lautaret. Før vi startet på den siste stigningen inspiserte vi suvenir butikkene for å se om det var noe fint vi kunne ta med oss hjem til barn og barnebarn. Vi hadde alle med oss en liten ryggsekk med noe ekstra klær i for vi visste ikke hvor kaldt det ville være på toppen.
Denne gangen var det heldigvis ikke noe stengsler med en haug av blåkledde politifolk fra Gendarmeriet som stoppet oss med ”No Vélo” . Her lå den herlige stigningen åpen rett foran oss. Når jeg teller etter så er det faktisk den åttende gangen jeg sykler opp til dette fjellpasset begge sider medregnet. Bakken er ikke av de hardeste. I hvert fall ikke de første 7 kilometerne. Det er kun den siste kilometeren som har stigning opp mot 10 og 12%. Jeg og Lars Petter får et lite forsprang som vi holder hele veien opp. De andre kommer på løpende bånd like etter. På veien opp syklet vi forbi en gjeng med italienere der den ene av dem hadde protese på det ene beinet som begynte midt på låret. Ufattelig sprekt av ham å komme opp. De hadde med seg følgebiler med bra støtteapparat og de heiet og skrek som gale for å oppmuntre dem. En annen hadde ganske mange kilo for mye og han sleit noe vanvittig for å pushe kroppen sin oppover fjellsiden. Lykken stod å lese i ansiktet deres når de nådde toppen. Per hadde gitt en av dem en god dytt i baken på vei oppover og han kom bort og takket for hjelpen. Det var nettopp den lille pushen han trengte for å ikke sakke for mye akterut i forhold til kameratene hans. Ca. 1 km før toppen står det en stor minnestatue over Henri Desgrange som var grunnleggeren av Tour de France for langt over 100 år siden. Hver gang Touren går over Galibier deles det ut en spesiell pris til førstemann over som kalles ”Souvenir de Henri Desgrange”. Dersom Touren ikke går over Galibier deles prisen ut på den høyeste fjellovergangen.
Vi tilbrakte en snau halvtime på toppen og bare nytte utsikten og de vanvittig flotte fjellene rundt. Ikke bare vet vi at vi er høyt oppe. Vi kan faktisk merke det også. Hele atmosfæren og miljøet her oppe bærer preg av ekstrem høyde tatt i betraktning at vi er på bilvei i Europa! Overført til norske forhold så er vi ca. 200 meter over Galdhøpiggen! Etter at vi kom opp skiftet jeg til en tørr og langarmet superundertrøye og tok på meg løse bein og vindjakke. Nå var jeg varm og god og klar for en laaaaang utforkjøring. Fra Bourg d’Oisans og opp til toppen er det ca. 50 km og da det kun var 4-5 km med sletter før stigningen begynte så betyr det at vi har ca. 45 km med utfor fordelt på ca. 2000 høydemeter. Det var bare å glede seg!
Vi stoppet et par minutter på Lautaret og tok av oss det ekstra tøyet vi hadde på Galibier og sånn at Per fikk kjøpt en liten bamse til Dina (barnebarnet). Neste stopp var i la Grave som ligger 11 km lenger nede i dalen. Der planla vi å spise lunsj. Det gikk utfor i god fart med Per og Lars Petter vekslende på å ligge foran. Vi var nede på ca. 10 minutt og fant raskt en koselig uterestaurant som serverte en god kyllingrett (etter avsløringene rundt Michael Rasmussen så har jeg mistet lysten på kylling!!!). Etter å ha betalt for maten fortsatte vi utfor – nå med Lars Petter som lokomotiv. Den mannen har tråkk! Det gikk svært fort nedover i sterk motvind og for oss andre som lå bak var det bare å styre. Kjempegøy! Da vi var nede på den siste sletta ble det igjen lagtempo med Jan Egil i spissen. Jeg og Lars Petter slapp tidlig og ruslet inn til byen i et mer bedagelig nedkjøringstempo. Dette var årets siste tråkk for meg i Alpene og litt vemodig svingte jeg sykkelen inn i bakgården til hotellet vel vitende om at det er lenge til neste gang jeg får det så gøy og har det så fint på sykkelen. Det fins nemlig ikke maken til sykkelterreng som her nede. Veiene er fine. Bakkene er ekstreme og kulturen er fantastisk. Her har feite norske, arrogante, lavpanna og uintelligente bilførere mye å lære. Fransk kjørekultur sett i forhold til syklister som medtrafikanter skulle vært obligatorisk i den norske kjøreopplæringen!!!
De andre gutta som ikke ble med til Galibier hadde også en flott dag opp til les 2 Alpes som ligger på 1650 mho. De kom opp midt i et downhill løp på moutainbike og fikk noe morsomt å se på i tillegg til en flott tur, men den turen må de fortelle om selv……
Takk for turen alle sammen. Det var for min del en meget bra tur med mange fine mil og høye fjell, samt god mat og rødvin på kveldene.
Au revoir
Johnny